Ungdom i frafall

I det overmette, ungdomsfikserte Norge har vi fullstendig glemt å verdsette erfaring.

Av Gunnar Krogh-Tonning, Karriererådgiver og Headhunter i BEST Consulting Group

UNGE NORDMENN DROPPER KARRIEREJAGET, melder dagsaviser. Det var på et frokostmøte i regi av ukemagasinet Mandag Morgen at dette ”dramatiske” budskapet kom frem. En fersk undersøkelse viser at ni av ti nordmenn nekter å prioritere jobben foran familien. Spesielt de mellom 30 og 40 år setter familie og fritid i høysetet.     

De over 50 år vil gjerne, men de får sjelden lederjobbene,  stadig ifølge undersøkelsen. Dermed konkluderer Mandag Morgen med at det blir for få kandidater som svarer til idealbeskrivelsene i stillingsannonsene. Ungdommen vil heller nyte livet enn å sitte i toppstillinger der det både blåser hardt og er stor fallhøyde.

ER DU KLAR, KÅRE WILLOCH? Spørsmålet er ikke bare humoristisk ment.  Når de mellom 30 og 40 år ikke vil bombarderes av press og ansvar, og 50-åringene ikke slipper til, må man kanskje ty til de virkelige seniorene. Trygve Hegnar er ingen unggutt lenger,  Terje Osmundsen er også voksen. Og når Sigbjørn Johnsen tenker seg at vi skal stå på til vi er 70 år,  så hvorfor ikke: Oppegående,  friske mennesker mellom 60 og 70 trenger vel ikke å stemples som utgått på dato. Kanskje kommer det noe godt ut av ungdommens frafall?

DEN OPPSKRYTTE UNGDOMMEN. Som headhunter legger jeg lite vekt på alder hos kandidatene. Akkurat som de fleste internasjonale selskaper også gjør, når de rekrutterer toppfolk til ledende posisjoner. I det overmette, ungdomsfikserte Norge har vi fullstendig glemt å verdsette erfaring. I stedet forledes vi til å tro at ungdommelig overmot kan erstatte en nødvendig kontinuitet.

         Går alt så ”meget bedre” med bredere bredbånd, stadig hippere mobiltelefoner og kortere slalåmski? Svaret er et ubetinget ”nei”. Vår økende effektivitet er på mange måter en myte. Skriftspråket nærmer seg et SMS-språk, og det meste i vår realityverden er ”sinnsykt” bra eller ”kult”. Siden arbeidstid heller ikke lenger er det samme som å være på jobben, kan en spørre seg om ikke store deler av arbeidstiden er fritid eller uproduktiv telefontid.

MAN SVARER SOM MAN BLIR SPURT. Spesielt i undersøkelser. Og det er stadig like vanskelig å svare riktig når man blir spurt om man har sluttet å slå sin kone. Nesten like håpløst er det å svare ”ja” på om man vil ofre familie og venner for å gjøre karriere.

Sannheten (og den får man ikke alltid i undersøkelser) er vel snarere at de fleste av oss vil ha både i pose og sekk. Og her er vi kanskje ved sakens kjerne. Mye vil ha mer – selvfølgelig ikke av stress og ansvar, men personlig utvikling – dét vil vi ha. Nok en gang ifølge undersøkelsen.

         For min del vil jeg gjerne ha størst mulig utfordringer i jobben min frem mot pensjonsalderen. Og blir det smalhans med lederemner, slik undersøkelsen indikerer, vil det bli tøft å headhunte de rette. Større utfordringer, med andre ord,

JEG ER HELT ENIG med diverse HR-direktører, som mener at arbeidslivet må utvikle nye lederroller, hvor ansvar delegeres i større grad. Teambaserte, flate organisasjoner kan være svært effektive.

         Særlig hvis det sitter en erfaren leder av Kåre Willoch-kaliber på toppen...